Hunder jeg minnes
Andy
Når mamma endelig klarte å overtale pappa, fikk vi vår første hund. En Bichon Frisé. Jeg var bare 2 år gammel når vi fikk han, så husker ikke så veldig mye om han. Men husker at han var snill og god, og alltid glad for å se oss. Han ble dessverre bare 6 år, da han ble akutt syk og måtte avlives.
Venstre: Mamma og Andy som valp. Høyre: Voksen Andy, nybadet og fin.
King
Neste hund ble en storpuddel gutt, pappa's store ønske. En brun storpuddel fra Hamar, vi hentet han under OL -94. Da var jeg rundt 9 år. Navnet hans var Isostar's Buster Keaton, og King ble kallenavnet. King var en herlig fyr, men han synes ikke det var noe ålreit å bli forlatt (dvs være hjemme alene). Da stjal han skoa til den siste personen som gikk ut døra og ødela de, litt av en luring. Det ble noen ødelagte sko før han ble ordentlig voksen og ikke fant på sånne rampestreker. King var den første hunden vi begynte på utstilling med, vi reiste land og strand rundt, men vant ikke så veldig mye. King hadde en utrolig fin farge, men dommerne synes han var litt stor, litt mye munnviker og litt for lyse øyne. Men det ble hvertfall 1 cert på King'en i løpet av karrieren. Etterhvert fikk vi to hunder til, og King viste seg som en god leder av flokken. Selv om han og Sebastian ikke gikk overens, taklet han det på en veldig fin måte ved å bare legge han ikke bakken og stå over han. På grunn av den flotte fargen og det rolige gemyttet hans ble King parret en gang og ble pappa til 3 valper i -99. King var en rolig og lugn fyr med sad-eyes, han ble manges favoritt. Etterhvert som King ble eldre ble han syk. Han var inn og ut hos veterinæren og det viste seg at King hadde en kraftig hjertefeil. Mot slutten fikk han også hjerneslag, og da besluttet vi at han måtte få slippe. Han sovnet inn 11 år gammel i -04.
Venstre: King på utstilling i full manke, på den tiden var det lov å bruke hårspray for å få manken til å stå. Høyre: Nedklipt King på julaften.
Sebastian og King. King sparer til barter så han får karakul-frisyre.
King og Robin var verdens beste venner. Det var utrolig trist å se Robin sørge over at King ble borte.
Robin
I -95 fikk vi Robin, Fristita's Red Robin, en aprikos dvergpuddel. Han var så vakker når han var liten, med nøttebrune øyne og den fine rødlige aprikosfargen. Robin ble også stilt ut, og gjorde det ganske bra som valp. Men når han ble eldre synes han det var mest ålreit å gå med hodet ned i gulvet når han var i ringen, så ikke ut som han synes det var noe ålreit å være der. Robin hadde to små cert men fikk aldri det store certet. Han ble pensjonert når Sebastian begynte å stilles ut. Robin var en gledesspreder, veldig kosete og ble fort en mammadalt. Fotfulgte mamma hvor enn hun gikk, og hvis hun gikk ut av huset så pep han helt til hun kom hjem igjen. Han elsket å sitte på fanget og få all oppmerksomheten, noe King synes var helt greit - han likte heller å ligge for seg selv i senga si. King og Robin var en uslåelig duo, og de var sjefene i gata. Mamma pleide å reise på Hellerudsletta og slippe dem løse, og det syntes de var toppers. Robin var en tøffing, og han trodde han var minst like stor og sterk som King. Robin ble parret en gang og har 5 valper etter seg. Han hadde en utrolig personlighet, og det var utrolig trist at vi ikke fikk hatt han lenger enn 9 år. Han ble syk, tarmslyng, og sovnet inn 9 år gammel.
Venstre: Robin som liten valp, ganske nydelig! Høyre: Robin på utstilling i full utstillingspels.
Alle våre hunder har vært fine med barn. Her slapper Sander og Robin av sammen.
Sebastian
Sebastian kom med fly fra Fauske 6 mnd gammel i -96. Hans fulle navn: N S UCH NORD-98 NV-97 Nothern Stars Mr. Handsome. Et treffende navn. Søster'n fikk han i konfirmasjonsgave. Vi hadde hørt om han fra Frid og Bjørnar Jørgensen (oppdretterne til Robin), at han var utrolig fin og burde stilles ut. Og det ble han til gangs. Dommer Kari Edmund satte han opp til BIR som junior på NKK Kristiansand, og det var bare begynnelsen. Han fikk intet mindre enn 15 cert, og ble champion på første utstilling etter han ble 2 år. Han hadde et vakkert hode og et herlig gemytt. Sebastian gikk aller best i grupperingen, han syntes det var så kult å løpe i den store ringen hvor alle klappet og han fikk strekt ut beina skikkelig. Det var Siv (søster'n) som handlet han. Han ble også brukt i juniorhandling, av meg selv. Han ble mestvinnende storpuddel -97 og -98. Det var mange dommere som falt for hans vakre hode og uttrykk, og han fikk kritikker av type: "He caught my eye, when he came into the ring", "Verdig Champion". Sebastian har rundt 47 valper etter seg. Sebastian elsket Robin, men hadde problemer med å akseptere at King var sjefen, derfor måtte vi skille de to. Når de var løse var ikke dette et problem, men hjemme så ble det krangling med en gang. Selv om Sebastian var Siv sin hund, var han spesiell for meg også. Siv bodde en stund i Asker og studerte, og da flyttet Sebastian inn i senga mi. Han sov i fotenden, og brukte halve senga. Når Siv og Sander (min nevø) flyttet ut ble Sebastian igjen hos mamma og pappa, og der bodde han resten av livet. Som de andre gutta ble også Seb syk på sine eldre dager. Han fikk lavt stoffskifte, forkalkninger og problemer med mandelen. Til slutt hadde han så problemer med å forkalkningene i hoftene og ryggen, at han måtte få slippe. Han ble 11 år gammel.
Ung Sebastian på utstilling.
Sebastian i sin beste alder, BIR på Vikingskipet.
Her er Sebastian i ett av de siste årene han levde, nedklipt og fortsatt like sprek i kroppen.